Ifølge hans rett til å svare, sier engelskmannen ovennevnte artikkel viser til som følger:

1) Engelskmannen var ikke til stede under rettsmøtet den 30. oktober 2001 fordi han ikke hadde tid til å forberede seg i saken. Den vesentligste grunnen var at hans advokat ikke fikk politiets "bevismateriale" før dagen før rettsmøtet; dessuten var en hel del av dette ikke bevist og kunne derfor ikke godtas av retten.

2) Ingen journalister var til stede under rettsmøtet. Ovennevnte artikkel i Drammens Tidende gir et tvers igjennom villedende inntrykk av rettsmøtet.

3) Faktum er at politiet i Drammen var villig til å gjøre opp saken ved at engelskmannen betalte boten på kr. 5.000, noe vedkommende nektet av prinsippmessige grunner.

4) Bevisene som felte engelskmannen bestod kun av "rapporter" til den norske offentligheten som ga hans side av historien til kriminelt injurierende avisartikler fra 1995, som inkluderte provoserende og helt falske påstander fra den norske kvinnens side - både nå og tidligere en psykiatrisk pasient. Det har aldri vært noen såkalte "16 år med sexterror", medmindre man da regner med den sexterror norske menn drev overfor denne kvinnen.

5) "Rapportene" ble sendt over et tidsrom av tre år, 1995 til 1998, og det var da egentlig kjernen i politiets påtale.

6) Hvorfor svarte engelskmannen på denne måten? Opprinnelig var det bare en håndfull "rapporter" om kvinnens livshistorie som ble sent p.g.a. ekstrem provokasjon fra den norske kvinnens side (falsk påstand overfor politiet om voldteksforsøk), fulgt av flere "rapporter" etter ekstrem provokasjon fra Verdens Gang, Bergens Tidende og Drammens Tidende i 1995 og 1998. Disse avisene viste mange fotografier av kvinnen og navnga henne. Den norske kvinnen hadde gitt frivillig avkall på hennes rett til å forbli anonym. Imidlertid trodde ikke de tre avisene at engelskmannen ville finne ut noe om de tre artiklene da han var bosatt i England. Men han fikk omgående greie på det fordi han allerede i desember 1994 hadde bedt en norsk jurist om å undersøke kvinnen og hennes forsøk på å villede retten.

7) Politianklagen 30. oktober 2001 gjaldt bare et ansvarsforhold, nemlig det å sende ut detaljer om kvinnens livshistorie; en anklage som ikke kan forsvares fordi den norske kvinnen var allerede navngitt i "rapportene".

8) Imidlertid navnga ikke de norske avisene ham når de rettet skytset mot ham, en forsvarsløs utlending, idet de mente at hvis han mot formodning skulle få greie på artiklene, så ville han stå overfor den nesten umulige opgaven å finne en nordmann som kjente ham igjen fra artiklene før han kunne anlegge krininal- eller sivilsak om injurier. Noe som ville medføre enorme personlige, økonomiske omkostninger.

9) Før hun var 18 år hadde den norske kvinnen hatt to aborter med samme nordmann. Hun hevdet så at hun ble gjort gravid av en annen elsker senere, nå med tvillinger, men aborterte etter at hun oppdaget hans utroskap. Hun forsøkte å begå selvmord. Senere gikk hun til sengs med den utro mannen igjen, samt med en annen nordmann, i et forsøk på å bli gravid med den ene eller begge. Den utro mannen brukte nå heroinsprøyte idet han tidligere hadde sittet i militærfengsel. Hun lyktes i bli gravid med heroinbrukeren, og fødte en sønn. Faren støtte henne fra seg igjen, og hun forsøkte å begå selvmord igjen, som sa at det eneste hun hadde felles med faren var "god sex". De hadde knapt bodd sammen. Kvinnen ble så innlagt på en psykiatrisk klinikk, og giftet seg i 1993 med en mann som hevdet at han "talte i tunger". Ekteskapet brøt sammen, og hun ble skilt i 2001.

10) I hele tidsrommet 1982-1990 bad den norske kvinnen engelskmannen om hjelp med å løse de problemene hun hadde med menn, men fortsatte med katastrofale forbindelser, til engelskmannens store fortvilelse, som selvsagt følte seg tvunget til å si henne "noen sannhetsord".

11) Drammens Tidende antyder at engelskmannen svek kvinnens betroelser om hennes promiskuøse privatliv og personlige problemer. Engelskmannen mente at kvinnen, gjennom sin troløshet overfor ham, hadde forsaket enhver rett til fortrolighet.

12) I 1995 oppdaget engelskmannen at kvinnen hadde klaget til politiet i Bergen i 1986 at engelskmannen hadde forsøkt å voldta henne i april 1985. Hun ventet i 20 måneder før hun kom med denne (falske) anklagen; en klage hun fremsatte bare to uker etter at engelskmannen hadde varslet hennes familie om hennes utrygge seksuelle vaner og selvmordstendenser. Klagen var som hevn for at engelskmannen fortalte hennes familie om hennes fortid, idet familien hadde vært helt uvitende om den sexterror norske borgere hadde utøvet mot henne.

13) Under rettsmøtet i Drammen den 30. oktober 2001, innrømmet den norske kvinnen at hun også hadde anklaget en butikkeier i Bergen for voldtekt i 1980-årene. Politiet kom aldri med anklagepåstand. I 1980-årene hevdet den norske kvinnen også at greske menn hadde forsøkt å voldta henne og truet henne med kniv. I 1995 hevdet hun overfor Drammens Tidende at engelskmannen hadde forsøkt å voldta henne. I 1998 forandret hun mening.
Da engelskmannen bad politiet i Drammen om å undersøke hennes påstand om voldtektsforsøk, hevdet kvinnen nå at det dreiet som reell voldtekt. Politiet har aldri kommet med anklagepåstand. Ikke desto mindre, disse falske påstandene mot engelskmannen, som tok sikte på å ødelegge ham og ihvertfall få han arrestert og forhørt, var tilstrekkelig provokasjon for engelskmannen til å offentligjøre kvinnens tidligere historie for å understreke de problemene han hadde hatt å stri med på grunn av en syk kvinne. Til å begynne med var det bare hennes naboer som ble informert.

14) Drammens befolkning må også meddeles at kvinnen fortalte Drammens Tidende i 1995 at i 1988 hadde engelskmannen etter sigende truet med å myrde hennes 2 år gamle sønn. Ingunn Røren offentliggjorde denn påstanden som et faktum, uten noe som helst understøttende bevismateriale! Senere undersøkelser avslørte at kvinnen fortalte politiet at den påståtte mordtruselen ble gjort av engelskmannen i et brev som ble "gitt til politiet i Bergen". Politiet i Bergen fortalte politiet i Drammen at de ikke hadde et slikt brev. Påstanden er selvfølgelig falsk og tar sikte på å skape store vansker for engelskmannen, eller kanskje til og med ødelegge ham fullstendig.
Slik ondaktig påstand må da være provokasjon stor nok til at engelskmannen kan gjøre den norske befolkning kjent med sannheten til pikens fortid, og dermed bakgrunnen til den kvinnen som har fremsatt slike påstander mot ham i både lokalaviser og landsdekkende aviser. Engelskmannen hadde ingen annen måte å svare på.

15) Dessuten har den norske kvinnen innrømmet overfor politiet i Drammen at selv etter at hun kom med disse påstandene mot engelskmannen, om voldtektsforsøk og trusel om å myrde en 2-åring, så fortsatte hun likevel å be om engelskmannens hjelp i 1988 til å holde styr på den ubehagelige oppførselen til barnets far. Ingen normal kvinne ber en som hevdes å ha begått voldtekt og truet med å drepe et barn om hjelp. Faktum er at barnets far overfalt henne i 1990, og han ble anmeldt til politiet.

16) I august 1990 gjenopptok den norske kvinnen et hyggelig forhold til engelskmannen i den grad at hun til og med sendte ham postkort og brev og kristelig litteratur.

17) Engelskmannen tror at kvinnen er en sinnsyk som langt fra å være "et uskyldig offer" slik det hevdes av den xenofobiske pressen, tvertimot er en kaldt beregnende løgner som tar lite eller intet hensyn til vanlig standard for sivilisert oppførsel.

18) Den tidligere journalisten i Drammens Tidende, Ingunn Røren, har beviselig begått mened overfor Pressens Faglige Utvalg; fakta som for tiden behandles av Drammen Byrett.

19) I England trykker avisene ofrenes navn hvis de sitter inne med riktige fakta. Den omfattende tåkeleggingen som gjøres av det norske etablissement er en permanent skamplett på dets omdømme.